Selv om jeg elsker bøker, og leser mye er det ikke ofte jeg finner bøker som beveger meg så mye som denne boken gjorde, Marley & Me.

I det sekundet jeg begynte å lese var jeg trollbunden. Kunne ikke legge den fra meg!
Boken handler om familien Grogan og deres ustyrlige hund Marley. Hunden Marley er ingen perfekt hund, langt i fra. Han er nok så lite perfekt som en hund kan få bli. Han er fra de får han inn i huset en stor prøvelse, med sin destruktive væremåte. Han er den eneste hunden jeg har hørt om som har blitt kastet ut fra dresurkurs! Men Marley er elsket av hele femilien likevell. Og han elsker familien sin. Betingelsløs kjærlighet som bare en hund kan vise.
Denne boken rørte ved noe helt spesielt ved meg, og det var flere ganger i løpet av boken at en tåre eller to trillet ned over kinnet, før jeg i neste minutt lo ut høyt. Jeg leste det meste av denne boken på ferie, men når jeg var kommet til slutten satt jeg på flyet hjem, og da måtte jeg jaggu vente med å avslutte til jeg var hjemme, for jeg viste at jeg bare kom til å begynne å grine som en unge, og det hadde jo ikke vært lite flaut da!
Grunnen til at denne boken rørte meg på denne måten er nok at den minner meg om mine egene hunder, på godt og vondt. Basseten min Bessi var en prøvelse når hun var valp(og en god stund etter). Og det var ikke få ganger episoder i boken fikk meg til å tenke på alle alle de gangene jeg var oppgitt over Bessi, og nesten var på punktet til å ville levere henne tilbake til oppdretteren. Men som jeg selvfølgelig aldri hadde gjort, jeg var solgt første gang jeg så henne. Det rufsette lille hodet, men de store brune rampete øynene. Og Bessi er i likhet meg Marley like elskverdig overfor familien sin. Og kan lese meg som en åpen bok! Jeg husker spesielt når jeg hadde slått opp med en kjæreste. Da kom jeg hjem etter å ha sitti i bilen å grått hele veien hjem. Da jeg kom inn døren blei jeg som vanlig møtt av to viltre og glade hundene(kommer tilbake til hund nr 2 etterpå) men i det sekund de kunne se at jeg var lei meg roet de seg helt ned med det samme, og bare luktet litt på meg før de satte seg ned foran meg, og så på meg med store blanke øyne. Jeg gikk opp å la meg i sengen, og like etterpå kom Bessi, hun gikk forsiktig bort til sengen min, der hun stoppet opp og bare så på meg. Da jeg gjorde tegnt til at hun kunne komme opp i sengen hoppen hn forsiktig opp, og la seg ved siden av meg, og lå der i flere timer mens jeg tørket tårne i pelsen hennes. Det hjalp så veldig at hun bare var der for meg.
Bessi er en liten bestemt hund, men hun er virkelig en hund spekket av følelser også. Hun har humørsvingninger på lik linje men en kvinne med pms. Hun er en ordentlig liten jentehund. En herlig liten jentehund som eller helst vil sove under dynen på natten og som elsker alle. Mennesker som hunder.
På slutten av Marley & Me begynner Marley å trekek på årene, og vi følger han igjennom de siste leveårene hans, med like mye livsglede som før. Til slutt kommer det uungålige nåe man har hund. Hunder er rett og slett ikke designet til å leve like lenge som mennesker. Jeg ble spessielt rørt av denne delen av boken. Sikkert med tanke på at det med gammle hunder det har jeg vært borti før.

Min aller første hund er akkurat et halvt år eldre en meg. Mamma og pappa fikk han vinteren før jeg kom til verden. Dette var hunden Anton. En stor snill kjempe av en golden retriver. Dette er den snilleste hunden noen kan tenke seg. I hele min barndom var Anton der ved min side. Han gjorde aldri noe galt, og var et prakteksemplar av en hund. Men siden jeg alltid hadde hatt han der hos meg tok jeg han nok litt for gitt, og da ha blei eldre tror jeg ikke det var et sekund jeg hadde tenkt tanken på at han ikke skulle være en del av livet mitt mere. Da dagen faktisk kom at Anton skulle dra videre til de evige jaktmarker, var jeg nok ikke forberdt i det hele tatt. Dyrlegen kom hjem til oss for at Anton ikke skulle bli redd(da han hatet dyrleger). Jeg husker akkurat hvor han lå, og hvordan jeg holdt om hodet hans da dyrlegen satte sprøyten i han. Jeg husker akkurt hva jeg skrev i brevet som han fikk med seg i graven sin under morelltreet i hagen, og jeg husker akkurat hvilke blomster mamma plukekt til han. Etter begravelsen var ferdig lå jeg i sengen min å gråt i dagevis. Sånn ca 1 uke tenker jeg. For da kom det en ny hund inn i livet mitt.
Dette var hunden Noa. Mange vil si at det var veldig fort å komme over, og erstette Anton på, men sannheten er at vi ikke holdt ut stilheten i huset uten en hund. Vi savnet den gode lyden av tassende poter på gulvet, og den gode lyden av hund som sover ved din side.
Lille Noa ja. Blir helt glad inne i meg når jeg tenker på han. Denne hunden har betydd mer for meg en de fleste mennesker. Noa var et år når vi fikk han, han bodde i en kennel der de andre hundene mobbet han. Han hadde blitt så mobbet av de andre at han var blind på det en øyet etter et bitt fra en av de andre. han var også alt for høy i følge rasebestemelsene, og kunne derfor ikke bli brukt til noe "nyttig" ifølge kenneleieren. Vi fikk han derfor helt gratis. Og det er som man sier, de beste tingene i verden er gratis! For så mye glede og selskap som jeg har fått ut av Noa er helt utrolig.
Ungdomstiden var for meg, som for de fleste, vanskelig. Og jeg kan takke Noa for at han fikk meg igjennom den. Etter dager på skolen(som jeg hatet), var det alltid en glad liten hund som møtte meg hjemme. Og etter litt kos og en god tur, eller litt lek med Noa var dagen reddet. Han fikk meg altid i godt humør når jeg var lei meg. Og det gjør han enda. Det er ingenting som kan trøste meg mere en Noa(og Bessi). Noa er også et prakt eksemplar av en hund, og er så snill som dagen er lang. Han tror selv hen er verdens tøffeste, og kan banke opp alle aldre hunder som han møter på sin vei. Dette er en stor forbedring fra han sin side, for når vi fikk han var han livredd for alt og alle. Men etter noe år med oss er han regneste rambo(i hundeverson). men han kunne aldri funnet på å skade noe, så han har det bare i munnen. Min elskede lille Cocker begynner også å dra på åra, og han er nå fylt 10. Men er fortsatt like sprek og glad. Eneste er at han er begynt å høre litt dårlig, men det tror jeg ikke han bryr seg om i det hele tatt!
Det er få i livet mitt som betyr like mye som hundene mine. Jeg har hatt flere katter, men ingen av disse har fått en like stor plass i hjertet mitt som hundene mine. Jeg er og blir en hundeperson, og kan ikke tenke meg et liv uten hund. Og nå har jeg til og med fått med meg kjæresten min, som jeg elsker "nesten" like høyt som hundene mine til å få hund en gang i fremtiden.
Etter å ha lest Marley & Me sitter jeg igjen med en veldig god og varm følelse inne i meg. Det er faktisk flere som er like glad i hundene sine som meg!!
Til alle som ikke har lest Marley & Me: LES DEN! eller i det minste se den på film.. http://www.johngroganbooks.com/marley/index.html (hjemmesiden til boken, der man også kan lese herlige historier fra flere hundeeiere, og se bilder av Marley)
Til Jørgen: Bare tull at jeg elsker hundene høyere en deg ass, dere ligger sånn ca likt tenker jeg..
Og sist men ikke minst. Til mine elskede hunder: Anton, Noa og Bessi: Dere betyr så veldig mye for meg og dere kommer alltid til å ha en helt spesiell plass i hjertet mitt. LOVE YOU!! <3>




